Hvorfor kjenner du det i tommelen dagen etter, og ikke mens du holder på?
Hvorfor kjenner du det i tommelen dagen etter, og ikke mens du holder på?
Hagen, oppvasken, strikketøyet. Alt går fint der og da. Så våkner du, og tommelroten er stiv og øm. Det er noe av det vanligste folk forteller om, og det gjør rådet «slutt når det gjør vondt» nesten umulig å følge.
Hvis du har lest kommentarer under innlegg om tommelsmerter, har du sikkert sett det. Det er nesten som om folk har skrevet av hverandre:
«Det gjør ikke vondt der og da, men dagen etter våkner jeg med en øm tommel. Så må jeg ta et par dagers pause, og da mister jeg helt flyten.»
«Jeg merker det ikke mens jeg holder på. Bare noen timer etterpå.»
«Jeg får vondt etter noen få minutter. Og noen ganger er det enda verre dagen etter, selv om jeg stoppet.»
Sitatene er oversatt og forkortet fra åpne forum og kommentarfelt.
Kroppen svarer for sent
Det er dette som gjør det så frustrerende. Du kan ikke stoppe i tide, for det er ingenting å kjenne mens du holder på. Du luker bedet, skrur lokk av glass, bærer posene inn, strikker et par omganger til foran TV-en. Alt føles helt greit.
Så kommer regningen. Neste morgen, når du skal løfte kaffekoppen eller dra opp glidelåsen.
Tommelroten tar hvert eneste grep
Leddet nederst ved tommelen, der tommelen møter håndleddet, er med på nesten alt du gjør med hånden. Hvert klyp, hver vridning, hvert løft. Gjør du det samme grepet hundre ganger på en ettermiddag, er det dette lille leddet som har jobbet mest.
Det er ikke rart at mange merker det der først. Og det sitter sjelden bare i den ene hånden. Mange skriver «begge tomlene», noen ganger til og med i den hånden de bruker minst.
«Slutt når det gjør vondt.» Ja, men…
Rådet er godt ment. Men når det ikke gjør vondt før dagen etter, er det vanskelig å vite når man skal slutte. Og for mange er det ikke snakk om noe de kan kutte ut. Det er hagen. Barnebarna. Strikketøyet. Hverdagen.
Én skrev det rett ut: «Hver gang jeg leser ‹slutt når det gjør vondt› tenker jeg: men hendene mine gjør jo vondt hele tiden, jeg kan ikke slutte for alltid!»
En annen fortalte om timen hos legen: «Jeg sa at det er utrolig viktig for meg å kunne strikke, og han bare: ‹ok… hvorfor?›» Det er lett å le av, men mange kjenner seg igjen i følelsen av å ikke bli helt forstått.
Det folk har prøvd, og hvor det stopper
Leser du nok kommentarer, ser du de samme forsøkene gå igjen. Ingen av dem er dumme. Men de stopper på omtrent samme sted.
1. Pauser. Noen setter på en timer og tar pause hvert kvarter. Det hjelper litt. Men når det ikke kjennes mens du holder på, er det lett å glemme, og de fleste vil jo gjøre ferdig omgangen, bedet eller oppvasken først.
2. Å ta det roligere. Fordele hagen over flere dager, strikke litt mindre. Fornuftig nok. Men det er nettopp disse tingene folk ikke vil gi opp.
3. Den stive skinnen. Mange har fått en. Den holder tommelen i ro, og det er også problemet: med den på får du ikke åpnet et glass eller holdt strikkepinnene. «Den ligger i skuffen» er en setning som går igjen.
4. Å bite tennene sammen. Kanskje det vanligste av alt. Det går jo greit der og da. Helt til neste morgen.
Det mange egentlig etterlyser, er noe midt imellom: litt støtte rundt tommelroten mens de holder på, uten at hånden blir ubrukelig.
Og hvis du vil prøve noe midt imellom
Det er det vi lager.
HåndRo er en myk, strikket støtte med en formet pute rundt tommelroten. Den låser ikke tommelen, og fingrene er fri. Den er laget for tommelen, ikke de andre fingrene, og den er ikke et medisinsk hjelpemiddel. Gir det seg ikke, eller blir det verre, er fastlegen eller en fysioterapeut riktig sted å starte.
Les mer om HåndRo →