«Kan du åpne denne for meg?» Setningen mange er lei av å si

Det er sjelden smerten folk skriver mest om. Det er alle de små gangene de må be noen andre om hjelp. Med lokket, glidelåsen, sjampoflasken. Og hvordan det kjennes litt tyngre for hver gang.

Leser du nok kommentarer om vonde tomler, merker du fort at det ikke først og fremst er smerten folk skriver om. Det er alt den tar fra dem. Og det er nesten aldri de store tingene:

Sitatene er oversatt og forkortet fra åpne forum og kommentarfelt.

Det er ikke lokket. Det er å måtte spørre.

Å be om hjelp med et syltetøyglass er ingen stor sak. Første gang. Men når det blir glasset, og så glidelåsen på jakka, og så korken på melkekartongen, begynner det å kjennes annerledes. Du som alltid har klart deg selv, står plutselig og venter på at noen skal ha tid.

Én fortalte at hun hadde roet ned med bakingen, men at hun likevel «ikke engang klarer å klemme på sjampoflasken» lenger. Det er det lille «ikke engang» som sier mest.

Alle grepene går gjennom samme sted

Lokket, nøkkelen, koppen og pennen har én ting felles: tommelroten, leddet nederst der tommelen møter håndleddet. Hvert klyp og hver vridning går gjennom det. Gjør du det samme lille grepet mange ganger om dagen, er det dette leddet som har jobbet mest.

Og det sitter sjelden bare i den ene hånden. Mange skriver «begge tomlene», noen ganger til og med i den hånden de bruker minst.

Knepene folk finner på, og hvor de stopper

Folk er oppfinnsomme. Leser du nok kommentarer, ser du de samme knepene gå igjen. Ingen av dem er dumme. Men de stopper på omtrent samme sted.

1. Gummiduken under lokket. Gir bedre grep, og mange sverger til den. Men det er fortsatt tommelroten som tar vridningen.

2. Å la være. Kjøpe ferdig revet ost, velge sko uten lisser, la jakka stå åpen. Det går, men lista over ting du lar være, blir stadig lengre.

3. Den stive skinnen. Den holder tommelen i ro. Men med den på får du ikke åpnet glasset du skulle åpne. «Den ligger i skuffen» er en setning som går igjen.

4. Å spørre. Til slutt. Og det er nettopp det mange er så lei av.

Det mange egentlig etterlyser, er ikke noe som gjør jobben for dem. Det er litt støtte rundt tommelroten mens de gjør den selv.

Og hvis du vil prøve å klare det selv

Det er det vi lager. For deg som er ferdig med å spørre.

HåndRo er en myk, strikket støtte med en formet pute rundt tommelroten. Den låser ikke tommelen, og fingrene er fri, så du kan fortsatt gripe og vri. Lokket, glidelåsen og korken. Selv. Den er laget for tommelen, ikke de andre fingrene, og den er ikke et medisinsk hjelpemiddel. Gir det seg ikke, eller blir det verre, er fastlegen eller en fysioterapeut riktig sted å starte.