Ingen Advarte Meg Om “Mammatommel” Etter At Jeg Fikk Baby
Jeg var forberedt på søvnløse netter.
Jeg var forberedt på endeløse klesvasker, mating, bleieskift og den merkelige følelsen av plutselig å planlegge hele dagen rundt noen som veide under fem kilo.
Det jeg ikke var forberedt på, var at det skulle begynne å gjøre vondt å løfte min egen baby.
Det begynte så gradvis at jeg knapt la merke til det.
En morgen, da jeg strakte meg ned i vuggen for å løfte datteren min, kjente jeg en liten verk nederst i tommelen.
Ikke noe dramatisk.
Jeg antok at jeg hadde ligget rart på hånden mens jeg sov.
Og når du har en nyfødt, er det omtrent hundre ting som er viktigere enn et litt ømt håndledd.
Så jeg ignorerte det.
Men verken kom stadig tilbake.
Hver gang jeg skjøv hendene under den lille kroppen hennes og løftet henne opp mot meg, kjente jeg det igjen.
Når jeg støttet hodet hennes under mating.
Når jeg løftet henne opp fra stellebordet.
Når jeg bar henne rundt i huset fordi hun hadde bestemt seg for at det rett og slett var uaktuelt å bli lagt ned den dagen.
Når jeg prøvde å senke henne forsiktig ned i sengen uten å vekke henne, etter det som føltes som en time med byssing.
Det var alltid den samme bevegelsen.
Tommelen strakt ut.
Håndleddet litt bøyd.
Babyen opp.
Igjen.
Og igjen.
Og igjen.
Så ble det mer enn bare «en øm tommel»
Noen uker senere innså jeg at jeg hadde begynt å endre måten jeg løftet henne på.
I stedet for å strekke meg ned helt naturlig, nølte jeg et lite øyeblikk.
Jeg flyttet hånden til en annen stilling.
Noen ganger brukte jeg den andre armen, selv om det føltes klønete.
Og det var det som plaget meg mest.
Det var ikke bare at tommelen gjorde vondt.
Jeg hadde begynt å tenke på smerten før jeg løftet min egen baby.
Det høres ut som en liten ting, helt til du blir mamma.
For du løfter babyen din hele tiden.
Du løfter når hun våkner.
Du løfter når hun gråter.
Du løfter for å mate.
For å skifte bleie.
For å trøste.
Noen ganger løfter du helt uten noen annen grunn enn at du vil ha henne nær deg.
Disse små øyeblikkene fyller hele dagen.
Og plutselig fulgte den samme tanken med hvert eneste av mine:
Vær forsiktig med håndleddet.
Jeg hatet det.
Klokken 02.13 googlet jeg det endelig
En natt, etter at jeg endelig hadde fått henne til å sovne igjen, satt jeg i sengen og gned meg langs siden av tommelen.
Mannen min sov ved siden av meg.
Babyen sov ved siden av oss.
Og selvfølgelig tok jeg frem telefonen i stedet for å sove selv.
Jeg skrev:
«Hvorfor har jeg vondt i tommelen etter at jeg fikk baby?»
Da dukket det opp et uttrykk jeg aldri hadde hørt før.
«Mammatommel.»
Jeg leste videre.
Og plutselig fant jeg beskrivelser fra andre nybakte mødre som hørtes nesten helt like ut som det jeg selv opplevde.
Smerte eller ubehag rundt tommelen og håndleddet.
Ofte forbundet med gjentatte bevegelser.
Å løfte en baby.
Å holde en baby.
Å støtte en baby under mating.
Jeg var tydeligvis ikke den eneste mammaen som satt våken midt på natten og lurte på hvorfor noe så enkelt som å løfte babyen plutselig hadde blitt ubehagelig.
Bare det fikk meg til å føle meg bedre.
Men det fikk meg også til å tenke:
Ok. Hva kan jeg faktisk gjøre med det?
Jeg var ikke ute etter noe komplisert
Jeg ville ikke ha en stor, klumpete innretning som gjorde det umulig å bruke hånden.
Jeg hadde en baby.
Jeg måtte fortsatt skifte bleier.
Åpne flasker.
Bære ting.
Bruke telefonen.
Vaske klær.
Lage kaffe.
Og gjøre omtrent 400 andre småting før lunsj.
Det jeg ønsket meg, var ganske enkelt:
Noe som kunne gi tommelen mer støtte uten at hånden føltes ubrukelig.
Da begynte jeg å se på tommelstøtter og stabilisatorer.
Til slutt fant jeg HåndRo Tommelstøtte.
Det som fanget oppmerksomheten min, var at den ikke var laget for å låse tommelen helt fast.
I stedet støtter og stabiliserer den CMC-leddet nederst i tommelen, samtidig som resten av hånden fortsatt kan bevege seg.
Det betydde mye for meg.
For jeg trengte ikke en hånd som sluttet å fungere.
Jeg trengte en hånd som kunne henge med i mammalivet.
Støtten er myk og smal, i stedet for en stor, stiv skinne. Både fingertuppene og tommelspissen er helt frie. Det betyr at du fortsatt kan gripe, kjenne, holde og bruke fingrene naturlig mens du har den på.
Skifte bleie?
Fingrene var fortsatt frie.
Holde en flaske?
Fortsatt mulig.
Bruke telefonen under mating klokken tre om natten?
Absolutt.
Løfte datteren min?
Det var hele grunnen til at jeg begynte å lete.
Den kommer også som et par – én til venstre hånd og én til høyre. Det syntes jeg var fornuftig, for som alle nybakte mødre vet, får du ikke akkurat velge hvilken hånd du trenger neste gang.
Så jeg bestemte meg for å prøve.
Det første jeg la merke til, var ikke det jeg hadde forventet
Jeg trodde den største forskjellen bare ville være hvordan hånden føltes.
Men det var det ikke.
Den største forskjellen var hvor mye mindre jeg tenkte på håndleddet og tommelen.
Fordi støtten stabiliserer leddet uten å gjøre hånden helt ubevegelig, kunne jeg fortsatt gjøre alle de små tingene jeg måtte gjøre i løpet av dagen.
Jeg kunne strekke meg ned for å løfte datteren min.
Holde henne mens jeg gikk rundt i huset.
Støtte henne under mating.
Legge henne forsiktig ned i sengen.
Og fortsatt bruke fingrene som vanlig til alle de andre små oppgavene som på en eller annen måte fyller hvert eneste minutt av livet med en nyfødt.
Hånden føltes rett og slett bedre støttet under de gjentatte bevegelsene som hadde plaget meg.
Og som nybakt mamma føles det enormt å få fjernet selv en bitteliten kilde til stress fra dagen.
For det er allerede nok som surrer rundt i hodet.
Det jeg likte aller best, var at jeg fortsatt kunne bruke hånden
Det var nok den største forskjellen mellom denne og den typen støtte jeg hadde sett for meg.
Jeg trodde «tommelstøtte» betydde å pakke inn halve hånden i noe stivt og prøve å ikke bevege den.
Men HåndRo Tommelstøtte er utformet annerledes.
Den støtter leddet nederst i tommelen uten å låse selve tommelen, samtidig som fingertuppene og tommelspissen er frie.
Når dagen består av mating, små knapper som skal festes, våtservietter som skal åpnes, flasker som skal bæres, en telefon som skal sjekkes, klær som skal brettes og en baby som skal løftes igjen og igjen … da betyr den forskjellen noe.
Jeg lette ikke etter en måte å slutte å bruke hånden på.
Jeg lette etter støtte mens jeg fortsatte å bruke den.
Og det var akkurat det som tiltalte meg.
Hvis du har kjent det du også …
Kanskje merker du det når du løfter babyen ut av sengen.
Kanskje når du holder babyen under mating.
Kanskje er det en bestemt bevegelse som får deg til å tenke:
Der var det igjen.
Og kanskje har du allerede tatt deg selv i å google ting som:
«mammahåndledd»
«smerter ved mammatommel»
«beste støtte for mammahåndledd»
eller
«tommelstøtte for nybakte mødre»
Det var akkurat der jeg begynte.
For meg gjorde litt ekstra støtte rundt tommelroten at de gjentatte hverdagsbevegelsene føltes mye lettere å håndtere.
Og fordi støtten var smal nok til at jeg fortsatt kunne bruke fingrene og tommelen naturlig, føltes det ikke som om jeg måtte velge mellom å støtte hånden og faktisk komme meg gjennom dagen.
Men fremfor alt betydde det at jeg kunne slutte å gi håndleddet så mye oppmerksomhet.
Og gi den oppmerksomheten tilbake til det lille mennesket som virkelig fortjente den.
For disse første månedene går allerede utrolig fort.
Jeg ville huske de søvnige smilene.
De små lydene hun lagde mens hun spiste.
Den lille hånden hennes rundt fingeren min.
Nettene da hun endelig sovnet på brystet mitt.
Jeg ville ikke huske hvor mye hånden plaget meg hver gang jeg løftet henne.
Og hvis en annen nybakt mamma sitter våken i kveld, gnir seg langs siden av tommelen og lurer:
«Hvorfor gjør dette plutselig vondt?»
Da håper jeg at hun finner svaret litt før jeg gjorde det.